Revolusjonerende ny forskning

Har du over lengre tid fulgt de standardiserte rådene fra offisielle helsemyndigheter om å spise lite og ofte er sjansen stor for at du har redusert din sensitivitet overfor hormonene som regulerer appetittfølelse og fettlagring (GLP-1/ghrelin/leptin/inulin). Dette kan føre til hormonell ubalanse og redusert metabolsk fleksibilitet, den medfødte og svært viktige homoestatisk selvregulerende evnen til å hyppig svitsje over til å benytte kroppsfett som primær energikilde. Resultatet blir en avhengighet av hyppig småspising for å ha nok sukker i blodbanen for å holde energinivåene opp for å fungere bra fysisk og mentalt. Enkelt forklart har du gått fra å være en effektiv fettbrenner til å bli en karboavhengig sukkerbrenner. Resultatet blir at kroppen forblir i en nærmest konstant energisparende fettlagringsmodus der kroppsvekten sakt men sikkert øker, selv om matinntaket reduseres.

​

De standardiserte ernæringsrådene er i stor grad basert på befolkningsstudier som er flere tiår gamle og derfor ikke tar høyde for nyere revolusjonerende forskningsfunn. Innen skolemedisinen stilles det svært strenge dokumentasjonskrav til forskning og studier som danner grunnlaget for råd til befolkningen. Dette krever meget omfattende, langvarige og kostbare studier. Det er lett forståelig at helsemyndighetene ønsker å være helt sikre på at metodene de anbefaler er trygge for befolkningen, men denne konservative holdningen innebærer at man ikke får dra nytten av nye forskningsoppdagelser og metoder fordi effekten ikke har blitt dokumentert godt nok i studier som er omfattende eller angvarige nok for å bli akseptert av myndighetene.   

​

Det alle i dag ser ut til å være enige i, er at overvekt og inaktivitet er hovedårsak til livsstilssykdommer som diabetes 2, hjerte- og karsykdommer, høyt blodtrykk og utvikling av livsstilsrelatert demens.

​

Ny medisinsk teknologiutvikling og forskning endrer alt!

Som på andre felt, har det skjedd en enorm teknologisk utvikling også innen medisinske analysemuligheter de siste årene.  Dette har har ført til revolusjonerende forskningsfunn som har gitt oss en helt ny biologisk forståelse for hva som er den underliggende, egentlige årsaken bak den helsetruende, gradvise økningen i kroppsfettprosent og reduksjon i musklemasse som over 50% av voksne i den vestlige verden opplever i dag og hvorfor kalorirestriksjoner ofte forsterker problemet.

 

Nyere internasjonalt anerkjent forskning understøttet av omfattende og entydig klinisk evidens, viser at fedme i de aller fleste tilfeller kun er et synlig fysisk symptom på en systemisk hormonell ubalanse og resistens mot hormonene som regulerer appetittfølelse og fettlagring, oftest forårsaket av et biologisk ugunstig spisemønster.

 

Ny teknologi har også avdekket noe som har vært ukjent helt til nylig; at muskler er endokrine organer med hormonproduserende kjertler som har en sterk regulatorisk effekt på stoffskiftet og kroppssammensetningen. Konklusjonen er at musklene i tillegg til å være kroppens største lagringsplass for glykogen også er hovedkatalysator for fettforbrenning, og jo større muskelmasse, jo kraftigere blir den hormonelle metabolske effekten og hvileforbrenningen.

 

Disse nye oppdagelsene indikerer at liten og utrent muskelmasse er den vanligste hovedårsak til overvekt og dårlig metabolsk helse.

​

I stedet for å forsøke å sultefore fettcellene med ubehagelig kaloribegrensning og trene mere kardio, bør fokuset være på å spise rikelig med mat med næringsinnhold som kroppen virkelig trenger og trene for å øke og vedlikehode muskelmassen.

​

Hvorfor er det ugunstig å spise lite og ofte?

Et biologisk ugunstig kosthold med hyppig småspising, der stoffskiftet aldri får tid til å restituere seg nok mellom måltidene, gjør at mage og tarm ikke får den hvile og tid som trengs for å klare å gjennopprette en sunn balansert bakterieflora og sensitivitet overfor insulin og methetssignaliserende hormoner. Dette sløver ned både metabolske og anabole prosesser og fører over tid til tap av metabolsk fleksibilitet, kroppens medfødte evne til å effektivt veksle mellom energikilder og hyppig prioritere lagret kroppsfett som primær energikilde. Dette reduserer også autofagi, cellenes evne til å skifte ut slitte og syke celledeler, noe som øker risikoen for alvorlig sykdom.

​

Hos friske normalvektige med et hensiktsmessig kosthold fungerer appetittregulerende hormonelle prosesser som en selvregulerende termostat som søker mot for homoestase. Det vil si at kroppen jobber for å opprettholde det individuelt genetisk bestemte settpunktet for kroppssammensetning og vekt. Sultfølelse vil da oppstå når kroppen trenger næring til drift, restitusjon og vedlikehold og metthetsfølelse vil oppstå når kroppens reelle ernæringsbehov er dekket.  Hos ca. 60% av befolkningen i den vestlige verden, er denne autoregulerende mekanismen satt ut av spill, med helsetruende overvekt som resultat. (Ref: Grehlin & Leptin explained)

​

Et moderne vestlig kosthold; en snarvei til fedme og diabetes 2...

Et moderne vestlig spisemønster med hypping småspising fra morgen til kveld, uten hensyn til kroppens naturlige kronobiologiske* og aktivetsavhengige svært varierende ernæringsbehov, fører til at man nærmest døgnkontinuerlig har mat i mage og tarmsystemet. Dette gir kroppen en tilnærmet konstant tilgang på lett utnyttbar energi i form av sukker og fett i blodbanen, noe som venner kroppen til en avhengighet av hyppig tilførsel av karbohydratrik mat for å holde energinivået oppe og unngå blodsukkerfall. Denne måten å ernære kroppen sløver ned hormonelle stoffskifteprosesser og gir kronisk generell inflamasjon i tarmveggene, noe som vesentlig reduserer evnen til hormonell sensitivitet et effektivt næringsopptak.

 

For mange  utvikler den hormonelle ubalansen i stoffskiftet seg gradvis til kronisk metabolsk resistens og tap av metabolsk fleksibilitet, kroppens medfødte evne til å hyppig slå over til forbrenning av lagret kroppsfett som primær energikilde. Kroppen forblir i en tilnærmet permanent fettlagringsmodus, uavhengig av hvor lite man spiser.

 

Når stadig større andel av maten går til fettlagring og mindre til restitusjon og gjennoppbygning av muskler, knokler og bindevev, utvikler dette seg til en negativ spiral, der fettprosenten øker og muskelmassen reduseres. Tar man ikke tak i denne utviklingen er man betydelig økt risiko for kronisk fedme, diabetes 2 samt alvorlig hjerte- og karsykdom.

 

 Å følge offentlige myndigheters ernæringsråd og forsøke å sultefore fettcellene ved å spise mindre og magrere mat blir derfor kun symptombehandling som skaper ubehagelig sultfølelse og blodsukkerfall og derfor krever svært stor viljestyrke. Det blir en kamp de fleste gir opp over tid og som ikke har noen positiv effekt på de underliggende hormonelle årsakene bak gradvis økene fettprosent. Langvarig stort kaloriunderskudd kan faktisk forverre situasjonen, da det svært ofte resulterer i en nedbremsing av stoffskiftet, såkalt "starvation mode", noe som innebærer at kroppen kommer i et nødmodus der den brenner stadig færre kalorier jo mindre man spiser og etterhvert begynner å tappe aminosyrer fra musklene. Dette fører til svært uheldig tap av muskelmasse bremser videre vektreduksjonen, selv om man forsøker å ytteligere begrense matinntaket.

​​

Utholdenhetstrening forbrenner hovedsakelig sukker lett tilgjengelig i blodbanen fra siste måltid i stedet for kroppsfett, i tillegg til å øke sultfølelsen. Langvarig stort kaloriunderskudd har også negativ innvirkning på mental ytelse, humør og søvn og oppleves ubehagelig for de fleste. Summen av disse faktorene gjør metoden vanskelig å følge og det er derfor svært få som klarer å opprettholde metoden som en varig livsstil. Dette er hovedårsakene til at suksessraten er så lav som den er.

​

Er de nye appetitdempende slankemedisinene løsningen?

Har du vurdert de nye nye populære slankemedisinene som Ozempic eller Wegovy? De imiterer kroppens egne apettittregulerende hormoner (GLP-1 agonister) og har vist god effekt på vekttap. Problemet er at medisinene ikke kurerer de underliggende hormonelle forstyrrelsene som er den egentlig årsakene bak fedme, noe som innebærer at overvekten kommer raskt tilbake hvis medisineringen stoppes. Siden slankemedisinene reduserer sultfølelsen får mange problemer med å få i seg nok protein, noe som fører til et helsemessig svært uheldig tap av muskelmasse. En rekke ubehagelige, mer eller mindre alvorlige bivirkninger og høye kostnader gjør at de fleste som tar medisinene mot overvekt slutter før det har gått ett år. Mange opplever vektmestring enda vanskeligere og psykisk tungt å håndtere etter å ha sluttet medisineringen, særlig hvis man har blitt medisinert så lenge at muskelmassen er vesentlig redusert.

 

Er det mulig å reversere hormonelle ubalanser uten medisiner?

De gode nyhetene er at nyere banebrytende forskning har ledet til utvikling av en alternativ og behagelig medikament-fri metode for bekjempelse av fedme og sviktende metabolsk helse og at det svært sjeldent er for sent å snu utviklingen.  Som andre fysiologiske kapasiteter som oksygenopptak, styrke og koordinasjon, kan også stoffskiftet, kroppens evne til å utnytte mat, trenes opp til å yte bedre. Dette kan gjøres ved å begynne å ernære kroppen slik den evolusjonsmessig er skapt for å bli ernært.